I Nidaros ble det skrevet sagalitteratur mellom 1100- og 1200-tallet, men det har siden gått tapt. Professoren på Københavns universitet, Árni Magnússon, fant flere sagaer på den islandske landsbygda, og han tok de med seg videre til Danmark på slutten av 1600-tallet. Senere ble en del av de samme sagaene levert til Árni Magnússon institutt i Reykjavik i 1971 etter Københavns brann i 1728, og dermed tok islendingene vare på dem.
Mange mener at sagaene er en islandsk kultur, på grunn av at de fleste overlevende sagaene ble skrevet av folk som hadde flyttet til Island eller var født der. Andre mener at det må forstås som norrønt felleslitteratur, som inkluderer Norge, Sverige og Danmark. Snorre Sturlasson var blant islendingene som hadde et sterkt bånd til Norge, og han var også den som samlet de norske kongesagaene. Siden mange av de som bodde på Island på den tiden opprinnelig kom fra Norge, og det sikkert var mange av de som opprinnelig var norske som skrev sagalitteratur, sies det at det var islendinger som skrev og tok vare på den norske sagalitteraturen.
